Dypfryst, pust rimer i hånden min
februar natten fryser i måneskinn
tråkker over lik for å komme inn

opptint, faker varme som sommervind
de jeg tråkket over fryser fortsatt
det ekke sånn jeg er oppdratt

slang en slant i pappbanken hans
lukket øynene og prøvde å leke opptatt
tragedien i 9-timen er allerede glemt i 10 tiden

se ann tonen som i stemmebånd
lyden har glemt den sosiale istiden
kjærlighet nok til ettermæle

ikke en klem mens han ennå levde
levende, selv sirener er småstøy
når jeg kveles av frostrøyk


Natten er stjerneklar, månen holder deg våken
så en fjern stjerne falt gjennom frostrøyk.


Det føles som om,
gud tester meg, prøver å knekke meg

legger press på mine skuldre, stresser meg
kun et skritt foran er en bedre meg
stjerneneskuddene på himmelen viser vei.

Derfor løper jeg over sju blåner
null søvn, holdes våken av fullmånen
såret, men trenger ikke smile

en tåre renner nedover kinnet
sender positiv, energi
ut i kosmos, karma, harmoni.

de depressive tankene som henger i
er som dis på bakken og blir til enderim
månen sloss med et gatelys

er en ny morgen, nå har hatet fryst
vi vinner alt, en vinternatt
er som frostrøyk, over åpent hav